Samlede verker bind VI

Forfatter: 
Forlag: 
Pris: 
kr 349,-
Utgivelsesår: 
2004
Innbinding: 
Innbundet
Sidetall: 
411
ISBN: 
9788290016901
Språk: 
Originalspråk: 
Oversetter: 
Christine Amadou
Håvard Løkke
Øyvind Rabbås
Eyjólfur Kjalar Emilsson
Egil A. Wyller
Redaktør: 
Hans Kolstad

Inneholder:
PARMENIDES eller Om ideer
THEAITETOS eller Om kunnskap 
SOFISTEN eller Om det værende 
STATSMANNEN eller Om herskermakt

Parmenides, oversatt av Egil A. Wyller
I Parmenides, som inngår blant de senplatonske dialogene, tar Platon opp tråden fra de «førsokratiske» tenkerne. Dialogene er mer fagfilosofiske enn de tidligere, og Parmenides inngår i en dialogkrets der også den erkjennelsesteoretiske Theaitetos, den ontologiske Sofisten og den politiologiske og metodologiske Statsmannen befinner seg (alle fire samlet i bind VI av Vidarforlagets utgave av Platons samlede verker). I dette verket tar Platon eleatenes grunnposisjoner opp til kritisk prøvelse. Den eleatiske tenkning forfektet enhet og væren i motsetning til mangfold og ikke-væren, og det er Parmenides og hans elev Zenon som fører ordet. Her undersøkes den ideale verdens egen indre sammenheng og dypere begrunnelse. Platon forsøker å uttyde den be-gripelige verdens egen elementarbestand; han vil begripe tilværelsens Enhetsgrunn. Samtidig vet han at han ikke vet det Ene, for det ene er en u-endelig størrelse og kraft, mens vår fattevne selv er endelig og begrenset. Det Platon metodisk lar avdekke i Parmenides er dermed for den begripelige verden en u-begripelig forutsetning. Samtidig lar det seg jo både fatte og benevne; vi finner overalt spor av denne Enhet hvis egennatur forblir ufattelig. Denne verden av spor er hva Platon forstår med Annethet. Alt vi fatter er noe Annet-enn det Ene, som er det vi egentligst og dypest sett ønsker og higer mot å fatte. Ifølge Egil A. Wyller er verkets tilgrunnliggende intuisjon dermed av «mystisk» karakter; den angår den primære forskjell (differens) mellom på den ene siden «væren», det vil si alt som er, og på den annen side den «enhet» eller det «Ene» som mennesket i særlig grad higer etter (eros). Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Parmenides

Theaitetos, oversatt av Øyvind Rabbås
En gjenganger på pensumlistene i erkjennelsestoeri over hele verden!Theaitetos er ikke bare verket der Sokrates' virke blir sammenlignet med en jordmors; det er denne dialogen som regnes som selve grunnlagsskriftet for all senere erkjennelsesteori eller epistemologi. Den filosofiske dialogen i Theaitetos er en samtale mellom Sokrates og to matematikere, Theodoros fra Kyrene og hans elev, ynglingen Theaitetos. Theodoros lovpriser sin elev, og Sokrates ber om å få møte ham for å avgjøre om Theodoros' lovprisninger stemmer. Det kommer snart fram at Theaitetos både kan geometri, astronomi, musikk og regning – men hva er det å kunne slike ting? En slik kunnskap innebærer besittelsen av episteme, men hva er episteme? Slik begrepet brukes her betegner det en form for sakkunnskap som kjennetegner den som behersker et saksfelt og som er i stand til å utvide sin erfaring om verden på bakgrunn av denne kunnskapen. Det Sokrates forsøker å få Theaitetos til å svare på er ikke eksempler på slik kunnskap, men hva som kjennetegner sakkunnskap overhodet. Theaitetos får gjennom dialogen fireforsøk på å besvare spørsmålet om hvaepisteme er, for å ende opp med at ingen av definisjonene er holdbare. Hvorfor er intet av svarene tilfredsstillende og hvilken lærdom kan trekkes av det. Theaitetos betraktes som periastisk dialog (fra gr. periastike, utprøvende), en dialog som ikke bare setter Theaitetos og Theodoros på prøve, men også leserne. Kilde: Øyvind Rabbås' innledning til Theaitetos.

Sofisten, oversatt av Eyjólfur Kjalar Emilsson og Håvard Løkke
Sofisten, som er blant de platonske sendialoger, og som tematisk henger sammen med Parmenides, Statsmannen og Theaitetos, begynner der sistnevnte slutter. Sokrates' hovedsamtalepartnere er også i denne dialogen Theaitetos – og en gjest fra Elea (som introduseres som en som tilhører Parmenides' krets). I Sofisten er temaet nettopp Hva er en sofist? Er han en etterligner? Eller en tryllekunstner? Og hvis dette er tillfelle, er det ikke på grunn av at han fremstiller ting på en slik måte at fremstilingen virker sann, selv om den slett ikke er det? Eller sagt med andre ord: Sofisten etterligner det som er uten å være det, og lager derved noe som mangler full virkelighet, noe som på en måte ikke er. Dermed har dialogen beveget seg over på et felt som blir grundig diskutert også i Theaitetos, nemlig spørsmålet om det ikke-værende. Dette spørsmålet, eller denne gåten, der det etter hvert trekkes den slutning at ikke-væren ikke er det værendes motsetning, kun annet enn det værende, fortsetter å oppta en stor del av dialogen for igjen å ende opp med spørsmålet rundt usanne ytringer, usanne oppfatninger og fremtoninger. Kilde: Eyjólfur Kjalar Emilssons og Håvard Løkkes innledning til Sofisten.

Statsmannen, oversatt av Christine Amadou
Hva kjennetegner en sann statsmann? Hvilken innsikt er han i besittelse av, og hvilke oppgaver står han overfor? Hvordan skiller vi ham fra dem som er uten innsikt, og hvordan skal vi te oss når han ikke er der for å ta hånd om det menneskelige samfunn? I Statsmannen møter vi de samme deltagerne som i Theaitetos og Sofisten, men i sentrum denne gang befinner seg Sokrates og den fremmede fra Elea. Statsmannen bygger særlig på Sofisten, men mens sistnevnte presenterer de uekte filosofene, vismennene som seiler under falsk flagg, bestreber førstnevnte seg på å gi et bilde av den sanne og av den falske statsmann. I sin bestreben etter å finne ut hva den sanne statsmann er, konstateres det at menneskenes ulykke er at de ikke er i stand til å gjenkjenne den innsiktsfulle statsmannen når han kommer. Dialogen tar utgangspunkt i en oppdeling, der statsmannens kunst og hans hjord defineres. I denne prosessen trekkes det frem eksempler, (hvoriblant det mest berømte er det om vevkunsten). Deretter følger en gjennomgang av de ulike styreformen (som for øvrig behandles nærmere i Staten og Lovene,) for å ende opp med selve gjenstanden for dialogens undersøkelse, nemlig at den ideelle statsmann er den som (likesom veveren) besitter evnen til å betrakte alle delene bysamfunnet består av som en helhet. Kilde: Christine Amadous innledning til Statsmannen.