|
Forlag: Transit
Forfatter: Wenche Blomberg
Originaltittel: Litteraturlisteguiden VADE MECUM (2012)
Utgitt: 25. januar 2012
Innbinding: Innbundet
Språk: Bokmål
Leveringstid: 2–5 virkedager
ISBN: 9788275962094
Pris: kr. 198,-
Last ned høyoppløselig bilde av omslaget (jpg!
Ny, oppdatert utgave
Hvordan kan det ha seg at akademiske og faglitterære tekster kan være utstyrt med referanselister med innførsler som ofte er både uforståelige og ubrukelige?
Hva skal litteraturlister være godt for?
Mange fagforfattere flest kjenner lite til hvor litteraturlistene stammer fra, og enda mindre hvor langt de nå har fjernet seg fra opphavet. I våre dager kan mange litteratursøk være en innviklet sport fordi referansene kan være ført på en måte som ikke fører noe sted, eller til noe annet enn det du lette etter.
Mye skyldes rett og slett misforståelser. En gang for lenge siden var det vanligste én forfatter – én bok. Bibliotekkatalogen plasserte denne publikasjonen på forfatterens etternavn – invertert navn – og alfabetiserte på dette. Men etterhvert ble det vanligere at flere skrev sammen, og når andre forfattere seinere skulle referere til slike verk, trodde de regelen var at «i litteraturlister skal alle navn skrives baklengs». I dag kan dusinvis av personer ha bidratt til en publikasjon og blir oppført i et villniss der man må sitte med pinsett og plukke navn og initialer fra hverandre for å dechifferere alle identitetene. Men publikasjonen føres jo bare opp i lista én gang uansett, og dermed fins det ingen faglig grunn til å invertere andre navn enn første forfatter, som boka blir alfabetisert på. Denne inverteringsgalskapen er ikke mye verneverdig. Skriftbildet blir uleselig og har ikke noe praktisk formål. Det bør altså i stedet hete: «I litteraturlister skal INGEN navn skrives baklengs (unntatt ett)».
En annen side ved dette er motstanden mot å føre opp verker på tittel, slik bibliotekkatalogene gjør med samleverk som har flere enn tre forfattere. Alle blir blodig fornærmet om de ikke får med navnet sitt, også redaktørene! Men om du vil søke i bibliotekkatalogen etter en bok som har seks forfattere, og prøver å bruke ett eller flere av navnene som utgangspunkt, vil du få opp absolutt alt av titler som er registrert på disse, og ikke bare den éne du skal ha. Hadde du derimot søkt på tittelen, ville du høyst sannsynlig fått bingo med det samme. Så hva er formålet – egen udødelighet, eller presis gjenfinning? (Faktisk kunne man uten skade gå over til å føre det aller meste på individuell tittel og sluppet alt tøvet. Det hadde vært enda mer forbrukervennlig.)
Slike spørsmål må forfatterne stille seg. Men også bibliotekene bør ta opp spørsmålet om i hvilken grad de selv har bidratt til elendigheten ved i misforstått imøtekommenhet å lage litteraturlisteveiledninger som synes å bygge på den misforståelsen at akademia har noen andre, udefinerte behov som rettferdiggjør alle merkverdighetene. I tilgjengelighetens navn burde det tvert om være en målsetting å få fagforfatterne til å nærme seg referanselistas opphav igjen, slik at praksisen kunne gjøre det lettest mulig for flere å finne litteraturen og delta i faglige samtaler.
Vi har fått en konkurransesituasjon i akademia der det produseres minst like mye for egen CV som for utvikling av fag og vitenskapelig samtale. Dette avspeiles i mye av referansepraksisen, som det ikke er noen grunn til å legge seg flat for.
|
