MINOS eller Om loven
LOVENE eller Om lovgivning

Minos, oversatt av Vigdis Songe-Møller
I denne dialogen er det loven som er gjenstand for undersøkelse. Og lov – hva er det? Etter å ha definert at lov ikke er det samme som anerkjente oppfatninger, men snarere det som ligger til grunn for at enkelte oppfatninger anerkjennes av folk flest, diskuterer Sokrates og hans samtalepartner hvorvidt det er slik at menneskene ikke lager lovene, men at de oppdager lover som allerede eksisterer. De egentlige lovene er altså uforanderlige. Også i denne dialogen knytter Platon moral, kunnskap og ontologi sammen, og i fortsettelsen begir Sokrates seg inn på lovens «fordelings-» eller «distribusjonsaspekt». Ved hjelp av analogier og dikotomier klargjør han deretter hvordan lovgivningskunsten fremstår som en fordelingskunst og lovgiveren som fordeler, og i Sokrates' forståelse gjelder ikke dette bare for staten, men også for «sjelen». Den som har innsikt i statens lover, har også innsikt i «sjelens lover». Med andre ord: Det som er godt for sjelen, kan ikke løsrives fra det som er godt for fellesskapet. Kilde. Vigdis Songe-Møllers innledning til Minos.

Lovene, oversatt av Tormod Eide
Det greske ordet nomos (flertall nomoi) har en videre betydning enn det norske ordet lov; det betyr snarere «det vedtatte», «sedvanen», «skikk og bruk»; det er med andre ord ikke først og fremst lovtekstene som er det opptar Platon i dette verket, men i videste forstand hvordan samfunnnet skal formes, fra det store, altovergripende mål for menneskenes samliv og helt ned i hverdagslivets mange praktiske spørsmål. Lovene gir ikke, som Staten, en visjon om det ideelle samfunn, men befatter seg med folks hverdag. Det er et sterkt moralsk alvor som preger Lovene, og de moralske idealer må innpodes allerede fra bandommen av. Det gode samfunn, hevder Platon, kan nemlig bare skapes dersom mennesket blir i stand til å heve seg over sine lave lyster etter rikdom og makt og alle former for kroppslig tilfredsstillelse. Lovene består av til sammen tolv bøker, hvor Platon i de tre første tar for seg personlig mot og selvbeherskelse, oppdragelsen av de unge og funderinger rundt hvordan menneskenes tidligste forsøk på å danne ordnede samfunn må ha artet seg. I slutten av bok 3 får vi vite at Kelinias, en av Sokrates' samtalepartnere i Lovene har fått i oppdrag å utarbeide et lovverk for en ny bystat. Til dette trenger han hjelp: De påfølgende bøkene tar dermed for seg alt fra stedets fysiske forutsetninger, befolkningens sammensetning, forholdet til familie, venner, utlendinger osv. Med bok 6 begynner lovgivningen i egentlig forstand, med opprettelser av embeder, valg av embedsmenn og valg til Rådet. Denne boken omtaler også forsvar, politivirksomhet og rettsvesen, samt private anliggender som bryllup, ekteskap og barneavl. Bok 7 er viet oppdragelse og utdannelse. Bok 8 tar for seg lovgivningen i de forskjellige sektorer av samfunnslivet, samt en lang sekvens om seksuallivets farer og fristelser. Bok 9 behandler i detalj straffelovgivningen hva alvorlige forbrytelser angår; her står spørsmålet om fortsettelighet sentralt. I bok 10 kommer Platons oppgjør med gudsfornekterne. I bok 11 og 12 tar han for seg de forskjelligste emner, med lovbestemmelser for en rekke ulike områder. Det hele avsluttes med forslaget om opprettelsen av Det nattlige råd, et råd som skal holde fast på det ene, samlende mål for samfunnsbyggingen. Kilde: Tormod Eides innledning til Lovene